Au revoir

Londonlivet er lagt på hylla og jeg er tilbake til Oslohverdagen. Å være tilbake etter et fantastisk halvår i England er fint på mange måter. Treffe familie og venner er herlig. Likevel er det ting man savner.

For eksempel de nye vennene som er et storhav borte, London med sine nye kafeer, gater og bydeler å oppdage, blue Monday på Yo Sushi, Emmanuel Church, vintagebutikker i Brick Lane, frokost på Breakfast Club, Feeling Gloomy, Sainsbury’s utvalg av humus, billig kosmetikk, Starbucks, å bli hilst med “love” eller “my dearest” av butikkdamen, en soldag i Greenwich park.

Men nå er det Oslo som gjelder. Ny jobb og nye utfordringer. Det er fint å være tilbake.

London, au revoir.

Søndag kl. 04.50

Soloppgang og frokost på Tower Bridge.

Roadtrip

En liten Seat, den sør-engelske kysten, 9 roadtrip-cder og fire reiseklare jenter er en suksessoppskrift. Dover, Canterbury, Hastings, Seabrook, St. Mary’s Bay, Portsmouth, Isle of Wight og Stonehenge er fem dager senere utforsket og anbefales på det sterkeste.

I går inntok gjengen igjen London med store planer om å utnytte de siste elleve dagene for alt de er verdt!

Tre uker igjen…

Jeg har gått inn i min tredje siste uke i London. Det er trist. Veldig trist.

Men for å ikke bruke tid på å sture for at slutten nærmer seg, er det viktig å gjøre mest mulig hver dag. I morgen setter jentene seg i bilen, finner veien ut av London og kjører sørover.

De neste fem dagene er jeg altså å finne et sted i sør-England. Det er tid for roadtrip!

I dag ble jeg forfulgt…

…av en bande med ekorn. Turen på et gravsted i Chelsea var fin helt til ekornene begynte å angripe. Høydepunktet (da panikken tok meg) kom da tre stykker løp etter meg og to satt på en grein over hodet mitt og skrek.

Londonekornene er ikke til å leke med…

Søte langt fra, men LANGT FRA søte!

17. mai i “fremmed” land

17. mai i år ble min første som ikke ble feiret hjemme i Norge. Det blir likevel galt å si at dagen i seg selv førte med seg mange nye og uvante tradisjoner. Vi nordmenn klarer å samles for å gjøre akkurat det samme vi gjør hjemme. Det innebærer å stå opp litt for tidlig og kle seg i finstasen, møtes hos venner for å spise frokost og så gå ut på byen. Den største forskjellen var kanskje at kafeen i Misjonssalen i år ble byttet ut med Sjømannskirka og at vi ikke kunne ta turen oppom slottet for å få et glimt av kongen, men heller tilbragte formiddagen i Southwark Park men ca. 500 andre nordmenn.

Som en forandring var det flott og kjekt å feire 17. mai i London, men jeg tenker vi tar den tilbake til Oslo neste år:)

Noen få glimt:

Den norske gjengen etter frokost, klar for sjømannskirka.

Soutwark Park full av nordmenn

Jan Erik Vold har dagens 17. mai-tale. En opplesning av et 10 min. langt dikt.

Biffmiddag på fin (og litt dyr) restaurant.

Store smil og norske flagg:)

Inspirasjon fra mesterne

Jeg sitter på British Library og leser. På grunn av litt lite søvn natten før blir jeg fort trøtt og må ut på gangen en tur for å våkne. Ved siden av salen der jeg leser er det en åpen dør inn i et mørkt rom. Jeg er nysjerrig og går selvfølgelig inn for se hva som er der inne. Langs veggene i rommet er det glassmonter med åpne bøker inni. Bøkene ser gamle ut så jeg tar en kikk for å se hva det er og skjønner ganske snart at utstillingen er spektakulær. I montrene står noen av de mest kjente litterære, vitenskapelige og musikalske verkene noen gang laget. Leonardo Da Vincis skisser er der, boken Händels Messias ble skrevet i, Mendelsohns brudemarsj, Codex Alexandrinus og Codex Sinaiticus (de tidligste manuskriptene av Bibelen på gresk, 4 og 5 århundre), Virginia Woolfs Mrs. Dalloway under originaltittelen The Hours (på dette tidspunktet blir jeg virkelig fascinert), Magna Carta (!), Gutenbergs Bibel for å nevne noen. Fantastisk! 

Jeg går inspirert tilbake til lesesalen.

Safari og steiking

Ny kveldsaktivitet startet av amerikanere på jakt etter American Specialties: Milkshakesafari. Kan føre med seg kvalme siden amerikansk milkshake ikke akkurat er diettmat og porsjonenene ikke små, men anbefales likevel. 

Ellers så er det blitt sommer her og jeg har gått på min første smell. Det er litt vanskelig å begrense seg når det er sol, 20 grader, en stor park ikke langt borte og jeg har en hel dag til disposisjon. Nå får jeg høre hver gang jeg treffer min amerikanske nabo: “Britt! You look like you’ve been in the Carribean. If you ever came to California you would look like a lobster…”

 Californieren foran, nordmannen bak.

London maraton

En søndag i april hvert år gjøres London i stand til maraton. Dette er ingen liten begivenhet; halve byen stenges av og rundt 35 000 deltakere og enda flere tilskuere trekker ut i gatene. Ruten går fra Blackheath via Greenwich og Surrey Quays til Tower Bridge, så en runde rundt Canary Wharf før den avsluttes ved Buckingham Palace. Brianna og jeg tok med oss kameraene våre og hang oss på folkemengden for å se disse menneskene som vil utsette seg for to, tre, fire, fem og kanskje seks timer med blodslit.  

Om det ikke er nok å løpe knappe 43 kilometer så er det ganske vanlig blant deltakerne å benytte anledningen til å kle seg ut. Ca. 10 % av de vi så hadde på seg parykker, ellers var det svært populært med biekostyme, brudekjole, strutteskjørt, full kroppsmaling og spidermandrakt. De mest ekstreme hadde på seg heldrakter (fugler, ølflaske, nesehorn eller et tre på ryggen).

Tross alt, det var mange som fullførte løpet (noe som viste seg på kaoset i målområdet). Det ble satt ny verdensrekord på herresiden. 2 timer og 5 minutter (ja, det betyr at han sprang i 20 km/t i to timer).

Så hva er konklusjonen? Blir det maraton på meg i framtiden? Brianna og jeg var enige om at det kanskje en gang blir reunion og maraton i London. Den som lever får se!

Jordnært og varmt

Fra en jordnær posisjon med denne utsikten kommer jeg ofte til å betrakte omgivelsene de neste ukene.

God avslappet nesten-sommer!